Tiden etter Graduation har vært tøff for Kanye West. Først mistet han moren sin, Donda, og så gikk hans langvarige forhold til forloveden Alexis rett i dass. For en følsom og stundom i overkant selvutleverende artist som Kanye, er dette nødt til å sette avtrykk i musikken. Men at han skulle gå så langt som å forlate rap for et anti-pop popalbum sunget utelukkende i Auto-Tune, som en Cher eller T-Pain, det hadde vel ingen trodd. Dette er det mest ekstreme trekket av en amerikansk popstjerne på toppen av karrieren siden Garth Brooks oppfant Chris Gaines for snaue ti år siden. Heldigvis er Kanyes sidesprang langt mer vellykket enn Brooks' legendariske flopp - og han mestrer albumformatet en million ganger bedre enn nevnte T-Pain (for ikke å glemme Cher). 808s & Heartbreak, det fjerde albumet fra mester-West, er en mørk og depressiv samling sanger som bruker keyboard, synthstrykere, pling-&-plong,; hamrende trommer, dype basser og vocoder-justeringer for å utforske smerte. Det burde være forklarende nok at de to kanskje mest positive sangene heter "Paranoid" og "Heartless", men vi kan like gjerne understreke det: 808s & Heartbreak er ikke først og fremst ment å spilles in da club. Den er for sene netter med sigaretter, iskrembøtter og refleksjon. Han søker ikke lenger berømmelse og penger, men et familieliv. Roboten til Kanye, skapt av studiofiksfakserier og teknologiske nyvinninger, er ikke fremmed og futuristisk, men gjenkjennelig, trist og innforstått med konsekvensene av egne handlinger. 100% menneskelig, med et hjerte i tusen knas.