Å bidra til andres prostitusjon har lenge, gjennom ulike former for hallikforbud, vært ulovlig i Norge. Siden reformasjonen har slike forbud vært benyttet for å bekjempe utnyttelse og slaverilignende tilstander på den ene siden og beskytte samfunnet mot «offentlige Fruentimmers Frækhed» og moralsk fordervelse på den andre siden. Inntil forbudet mot menneskehandel ble innført i 2003, var utnyttelse og forledelse selvstendige vilkår for hallikvirksomhet, mens det i dag er tilstrekkelig å «fremme» andres prostitusjon for å rammes av hallikforbudet. Hva ligger i gjerningsbeskrivelsen «fremmer andres prostitusjon»? Hva skiller hallikvirksomhet fra menneskehandel og fra ikke straffbare handlinger? Hvorfor er hallikvirksomhet straffbart? Hvilken relasjon har hallikparagrafen til skadefølgeprinsippet det styrende prinsippet for kriminalisering i norsk strafferett? Gjennom disse spørsmålene søker forfatteren å forklare og problematisere rettstilstanden knyttet til hallikforbudet og den øvrige p