A Love Supreme fra 1964 er ikke bare et veiskille og høydepunkt i John Coltranes unike karriere, albumet er også regnet som en av tidenes definitive utgivelser uavhengig av sjanger. Coltrane (her på tenorsax) hadde på dette tidspunktet tilbrakt mer enn tre år med bandet bestående av McCoy Tyner (piano), Jimmy Garrison (bass) og Elvin Jones (trommer), og på A Love Supreme går den teknisk briljante kvartetten går nær sagt opp i en høyere enhet. Utgivelsen er bare en drøy halvtime lang, men det er like fullt utrolig å tenke på at Coltrane og hans makkere spilte inn hele sulamitten i løpet av én enslig session. De fire sammenhengende satsene som utgjør albumet bygger en makeløs bro mellom musikk og åndelighet, kunst og liv, og det på et vis som er relevant selv for jazznoviser. Fra erkjennelsen ("Acknowledgement") til den avsluttende og reflekterende salmen ("Psalm") er A Love Supreme melodisk og "enkel", men samtidig i besittelse av en emosjonell og spirituell dybde som fremdeles bærer gjenklang. Albumet ble en suksess i samtiden, med stor påvirkning på både jazz og rock utover 60- og 70-tallet. I dag har A Love Supreme sin naturlige plass på lista over musikkhistoriens mest essensielle verk.