Det lyder poetisk, det å tenke på planeten - og vi burde ikke miste poesien av syne, selv i en tid der planetære perspektiver virker synonymt med dramatiske verdensproblemer. Selv det apokalyptiske og dystopiske er kanskje et vrengebilde av lengselen etter å være del av en kultur vi kan være stolte av, som kan vare, som er menneskene mer verdig. Disse essayene tar som sitt premiss at vi ikke kommer utenom en universell framtid, forstått som menneskehetens, naturens og planetens framtid: en tenkning som prøver å holde seg til det grammatikken kaller futurum perfektum: det at noe kommer til å ha skjedd, noe som preger situasjonen for oss alle.
All the categories
