Etter Johan Christian Dahl regnes Adolph Tidemand (1814-1876) som den første norske kunstner med internasjonal status. Han ble feiret på verdensutstillingene i London og Paris, og han solgte malerier til kjøpere fra store deler av verden; Europa, Russland og Amerika. Denne biografien belyser Adolph Tidemands liv og verk og Norges kulturelle og politiske utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til første del av 1900-årene. Kulturbroen mellom Norge og Tyskland er et sentralt tema, der forbindelsen Mandal-Düsseldorf løftes frem som spesielt viktig for utviklingen på kunst- og kulturens område, i begge byer og begge land. Biografien fremhever Adolph Tidemands verk med motiver fra norsk kristenliv. Sammen med Hans Gude regnes Adolph Tidemand som den store, samlende skikkelsen under nasjonalromantikken i norsk kunst. Og det er gjerne nasjonalromantikeren Adolph Tidemand vi kjenner best. Men biografien belyser at Adolph Tidemand også kommenterte sosiale forskjeller i samfunnet, og at han var