Da Uncle Tupelo takket for seg i 1994, ble det raskt klart at onkelen hadde nok musikalske krefter i seg til å danne to slagkraftige alt.country-orkestre - Wilco og Son Volt. Sistnevnte startet sterkest, men ble raskt forbigått av sin hippe fetter. Der Jeff Tweedy og Wilco har leflet med jazz og støy, har Jay Farrar og Son Volt holdt seg på den smale alternative countryens sti. I kampen om musikkjournalistenes og platekjøpernes gunst, har Wilcos vei vist seg å være den mest effektive. Når Wilco og Son Volt nå møtes igjen med samtidige albumslipp ( Wilco (The Album) ble sluppet i USA siste uka i juni, mens American Central Dust ble sluppet første uka i juli), gjør Son Volt det med en bravur som gjør at styrkeforholdet igjen må revurderes. Farrar holder seg fortsatt godt innenfor på alt.countryens rammer, men på American Central Dust er låtskrivingen og drivet tilbake på nivået fra debuten Trace (1995). Vi hører en fokusert Farrar som leder et inspirert band, og resultatet er deretter - imponerende og svært solid.