Av Pink Floyds studioalbum er Animals det drøyeste og mørkeste. Inspirert av George Orwells klassiske roman Animal Farm, og fylt til randen med en nihilisme som bare peker en vei: mot kommende The Wall. Roger Waters deler den menneskelige rase kaldt inn i enten griser, hunder, eller sauer, mens musikken underbygger et meget dystert og bittert verdensbilde. Riktignok var Pink Floyds forrige album Wish You Were Here melankolsk, men med et stort anstrøk av varme. Slike lyspunkter i tilværelsen finner man aldri finner på Animals. Det radikale skiftet i tone kom rett og slett som litt av en overraskelse på Pink Floyds tilhengere anno 1977. Gjennom de drøye førti minuttene jobber vi oss sakte, men illevarslende mot en uunngåelig undergang. Det er ingen tvil om at dette i all hovedsak er Roger Waters' verk. Allikevel har David Gilmours gitar en dominerende plass i lydbildet, der den brekker opp melankolien med fete bluesrock-linjer. Waters bekmørke innstilling slipper aldri taket, men går som en rød (eller skal vi si sort?) tråd gjennom hele albumet. Det er ingen vokal-hooks eller fengende melodier å henge seg på, alt ligger i stemningene som skapes. Krevende, men samtidig et ambisiøst og vellykket album.