Art Brut Vs. Satan er britenes tredje, og en slags retur til det upolerte pubpunk-uttrykket på førsteskiva ( Bang Bang Rock & Roll, 2005). Djevelen det henvises til i tittelen er det platekjøpende publikum, et kallenavn som muligens har å gjøre med at band og plateselskap gikk hvert til sitt etter utgivelsen av andreskiva It's A Little Bit Complicated. Separasjonen gikk uansett ikke ut over musikken - under ledelse av produsent og tidligere Pixies-frontfigur Frank Black har Eddie Argos og kumpanene fått fornyet selvtillit, uten å miste noe av sin befriende uironiske humor. Dette er deres beste siden debuten, kanskje deres beste noensinne, og selve beviset på at man kan gjøre karriere av å ikke vokse opp. "DC comics and chocolate milkshake/Some things will always be great ... Even though I'm 28 ... I guess I'm just developing late ... I never got over that amazing taste." Og godt er det. Peter Pan-syndromet til Eddie Argos er fortsatt hovedårsaken til Art Bruts fortreffelighet, deres vidd og skarphet.