«Vi var unge. Vi visste ikke at det var ugjenkallelig. Nå er jeg sekstito år gammel. Jeg kan ikke si at jeg har evnet å være lykkelig her i livet, jeg kunne ikke gitt meg selv karakteren fjorten av tjue på min dødsdag, som en kollega av Pierre som sa ok, greit, vi sier fjorten av tjue, jeg for min del ville nok heller sagt tolv, for hadde jeg gått lavere, ville jeg følt meg utakknemlig eller vært redd for å såre noen, så jeg ville ha jukset og sagt tolv av tjue. Men hva gjør vel det fra eller til når jeg ligger under torva? Ingen kommer til å bry seg det døyt om hvorvidt jeg har evnet å være lykkelig her i livet, og selv vil jeg jo gi fullstendig blaffen.» Elisabeth, som har slått seg til ro i en rolig middelklassetilværelse, bestemmer seg en dag for å invitere til en liten vårfest i leiligheten sin. Blant de inviterte er naboene fra etasjen over: Jean-.Lino, som hun har blitt kjent med i trappeoppgangen (for ingen av dem liker å ta heisen) og kona hans. Under selskapet kommer Jean-Lin