En hel verden av musikkfans ble i desember 2013 tatt fullstendig på senga av Beyoncé Knowles: Helt uten forvarsel, promosingler eller hypebygging slapp R&B-divaen; sitt selvtitulerte femte album. Dét, at en av verdens største musikalske stjerner brøt så fullstendig med konvensjonene, var i seg selv sensasjonelt - og overskriftene ble ikke noe mindre av at hun samtidig leverte sitt mest spennende album så langt. Beyoncé er en helstøpt utgivelse med moderne pop-R&B,; for sikkerhets skyld sluppet som et såkalt "visuelt album" med 14 låter og 17 tilhørende musikkvideoer. Queen Bey er følsom, hun er seksuell (kanskje mer enn noensinne, sjekk for eksempel "Partition" og "Rocket"), men hun bygger også gjennomgående på feministisk teori og tar opptil flere oppgjør med kvinners status i USA og verden anno 2013. Hun reflekterer over morsrollen, og involverer like så godt både mann (Jay-Z på "Drunk In Love") og barn (en pludrende Blue Ivy på avsluttende "Blue"). Hun har i tillegg med seg Drake ("Mine"), Frank Ocean ("Superpower") og den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie ("Flawless"). Og hun skifter stadig musikalsk uttrykk, fra storslagen divapop til smektende R&B-ballader; til funky soul til røff, utfordrende, klubbvennlig hip hop, uten at det gjør helheten noe mindre sammenhengende. Beyoncé, altså. Julaften kom tidlig i 2013.