Black Gives Way To Blue er grunge-legendenes første studioalbum siden 1995. Dette er også det første albumet med ny vokalist på plass. Avdøde Layne Staleys rolle bak mikrofonen er overtatt av William DuVall. Store sko å fylle, men for å ha det sagt: Mannen gjør på ingen som helst måte skam på ettermælet til en av 90-tallets største og mest markante rockevokalister. Alice In Chains befinner seg fortsatt i en sfære som lett kan beskrives som grunge, men lydbildet er blitt noe tyngre og høres på ingen som helst måte datert ut. Bandet balanserer fortsatt mellom tunge riffrepeterende låter og mer akustiske produksjoner, et uttrykk de selv har vært med på å forme. Det er mørkt, dystert og desperat. Om det skulle være noen tvil, verden er ingen solskinnsplass. Riffene til Jerry Cantrell er ikke til å ta feil av, heller ikke de tostemte refrengene. Dette låter definitivt som Alice In Chains, en meget bra utgave av Alice In Chains. På toppen av det hele har vi så denne William DuVall, hvis stemme kler det dystre lydbildet og uunngåelig sender tankene til Layne Staley. Et comebackalbum å være stolt av.