Det skulle bare gå et år etter utgivelsen av Highway 61 Revisited (1965) før Dylan nok en gang overgikk seg selv med surrealistisk poesi og besnærende følsomhet på rockens første dobbel-LP av en stor artist. Presset av en nådeløs turnéplan og offentlighetens søkelys skriblet han ned spontane låtinnfall på hotellrommet, før innspillingene ble unnagjort i tilsvarende tempo. Takket være gode hjelpere som organist Al Kooper, bassist Harvey Brooks, trommis Levon Helm og gitarist Robbie Robertson, samt ekspertise i form av glitrende studiomusikere fra Nashville, ble den frenetiske energien kanalisert gjennom både maniske høydepunkter ("Rainy Day Women #12 & 35", "Stuck Inside of Mobile With The Memphis Blues Again") og noen av Dylans klareste, næreste låter noensinne ("Sad Eyed Lady Of The Lowlands", "I Want You"). Etter flere mislykkede studiotimer i New York ble fjorten spor innspilt i løpet av to tredagersøkter i Columbias Nashville-studio. Det er nærmest umenneskelig. Nytt miljø og nye folk fikk fart på Dylan og hans menn. Man skulle tro at albumet ville hatt den samme ungdommelige energien som preget forgjengeren, men Blonde On Blonde overrasket - og overrasker stadig - med sin overveldende selvsikkerhet. En på alle måter gigantisk utgivelse og lett en av "tidenes beste plater".