Album som  New Morning (1970) og  Planet Waves (1974) var gode, men manglet den visjonære gnisten som hadde preget Dylans banebrytende utgivelser på 60-tallet. Bare 34 år gammel ble han av mange avskrevet som en dalende stjerne. Og det var denne antakelsen som gjorde  Blood On The Tracks til et så fantastisk knyttneveslag.  Blood On The Tracks er en av Dylans mest sørgmodige plater, og udiskutabelt en av hans aller beste, full av historier om tapt kjærlighet og søken etter sjelefred. I et enkelt, country-aktig lydbilde (tenk  Nashville Skyline, 1969) presenterer han knuste kjærlighetsforhold ned til minste, mest hjerteskjærende detalj på låter som "Simple Twist Of Fate" og "If You See Her Say Hello." Hevnlystne "Idiot Wind" er en nådeløs tirade mot de uvitende og de selvopptatte - men i motsetning til "Like A Rolling Stone", en låt med noenlunde samme tematikk, ender Dylan her opp med å plassere seg selv i samme kategori som dem han håner.