Etter den nesten barnlig entusiastiske - og svært godt mottatte - Spiderman Of The Rings fra 2007 har alt-electro-forkjemper Dan Deacon forkastet sine mest vimsete musikalske elementer. Ikke dermed sagt at låtene er noe mindre umiddelbare, snarere tvert imot: Under de relativt intense lydkollasjene ligger det melodier som avslører at Deacon denne gang har fokusert mer på selve låtskrivingen, og som gir ekstra dybde til hans helt egne form for technomaksimalisme. Ikke for alle, men for flere enn man skulle tro.