Inget dubstep-album har fått like mye oppmerksomhet som Burials strålende debut. Dubstep er langt mindre vokalt anlagt enn sin heseblesende breiale slektning grime. Til felles har de mørket, selv om Burial ikke er riktig så skummelt som navnet skulle tilsi. Dette er en form for svevende, monoton minimalisme som lenge føles fremmed, men som omsider griper tak i den tålmodige lytter. Som Birgitte Mandelid skrev i Dagbladet: "Med synkoperte beats, skrudde synther, statisk støy og fragmenter av sang som flyter inn og ut av miksen, føles det mer som å tilfeldig ha peilet inn en fengslende, utenomjordisk radiofrekvens. Fra et sted langt borte bobler fremmedgjorte stemninger fram fra dypet, gjennom et tjukt, ullent teppe av stjernestøv."
All the categories
