Byens lys er Chaplins film nr. 75. Den ble ferdig i 1931, etter lydfilmens gjennombrudd, men er allikevel en gjennomført stumfilm, i det der i filmen ikke forekommer dialog. En rekke av filmens "gags" kjenner vi fra andre av hans filmer. Chaplin har her samlet noe av det beste han har gjort tidligere og gitt det en "final touch". Produksjonen av Byens lys tok tre år. Den forløp ikke uten vanskeligheter: Hans mangeårige regiassistent, Harry Crocker, fikk sparken. Han byttet også ut den andre mannlige hovedrollen, millionæren, fra Henry Clive til Harry Myers. Dette kostet ikke så rent lite da en hel del scener måtte tas opp påny. Han holdt også på å bytte primadonnaen midt under innspillingen, men Virginia Cherrill ble tatt til nåde igjen. Byens lys kom altså til i en periode hvor det, takket være lydfilmens gjennombrudd, skjedde store forandringer innen filmverdenen. Mange av stjernene fra stumfilmen mestret ikke overgangen til lydfilm og mange opprinnelige stumfilmer ble i overgangsfasen omgjort til lydfilmer for i det hele tatt å kunne markedsføres. I denne situasjonen kan man godt forstå at det var en betydelig økonomisk risiko for Chaplin å sende ut sin stumme Byens lys. Ikke desto mindre ble filmen en kjempesuksess på alle områder. Kritikerne var ekstatiske og superlativene manglet ikke. Den ble av mange utropt til hans beste film. Byens lys gikk også hjem hos publikum og gjorde et netto overskudd på 5 millioner dollar. Den hadde også en betydelig suksess ved relanseringen i 1950. Byens lys er en romantisk komedie med sentimentale overtoner. Men den er også krydret med adskillige scener av beste slapstick og actionpreg. Filmen forteller historien om dagdriveren og den blinde blomsterpiken. Charlie forelsker seg i blomsterpiken som på sin side tror han er en rik gentleman og ikke en fattig lassis. Han må ty til adskillige krumspring for å leve opp til rollen og et av de midler han bruker er en forfyllet millionær som han redder fra drukningsdøden. Millionæren er hans beste venn når han er full, men med en gang han er blitt edru kjenner han ikke Charlie igjen. Scenen hvor de to går på nattklubb og Charlie spiser spaghetti for første gang er sammen med boksekampen noe av det morsomste som er skapt av filmkomedie.