«Du skjønner ikke hva jeg mener? Jeg må innrømme at jeg er sliten. Jeg mister tråden i det jeg vil si, jeg har ikke denne klare tanken lenger som mine venner gjerne roste meg for. Jeg sier venner, forresten, bare for prinsippets skyld. Jeg har ingen venner lenger, jeg har bare medskyldige. Til gjengjeld har antallet økt, de utgjør hele menneskeheten. »
Pariseren Jean-Baptiste Clamence, en tidligere respektert advokat og forsvarer av de fattige og utstøtte, har etter sitt spektakulære fall søkt tilflukt i Amsterdam, i det han kaller et slags «borgerlig helvete». På den slitne havnekroen New--Mexico, hvor en velvillig tilhører av og til forviller seg inn, fortsetter han likevel å praktisere sitt yrke, om enn på en noe spesiell måte: Clamence fører her sak mot seg selv, mot sin egen lastefulle fortid, sine utskeielser og sin forfengelighet - for bare ved først å rette anklagen mot seg selv og bekjenne sin egen skyld, vil han ha retten til å felle dom over hele menneskeheten.

Fallet kom ut for første gang i 1956, like før Camus mottok Nobelprisen i litteratur, og er ved siden av Den fremmede og Pesten, regnet som en av forfatterens viktigste romaner.