du spiller den ene tonen der den skal sitte, verken mer eller mindre, og du må snu ryggen til salen for du begynner nesten å grine, og du får ikke særlig cred av å vise publikum at du griner, men det er i de sekundene du lever, du veksler inn disse skrinne sekundene i en annen valuta, som bare du kan bruke, en neve vektløse mynter, preget i lykke, og du rekker så vidt å spørre deg selv, men du får faen ikke svar, om det var verdt det, om ventingen, redselen, forsakelsen, søvnløsheten, hensynsløsheten, selvopptattheten, selvmedlidenheten, unnskyldningene, rusen, utmattelsen, slaktene, smigeren, repetisjonene, blodet i kjeften, var verdt disse plutselige, vidunderlige og forgjengelige sekundene. Var det i et slik sekund jeg døde, da jeg hadde Guds munnstykke?Vi møter saksofonisten Daniel. Siden han som 13- åring hørte Chet Baker på radio har han hatt ett eneste mål i livet: Å nå den tonen som er så ren at ingen vet hvor den kommer fra. Alt annet har han forsaket. 35 år gammel ser han til