Roma tidlig etterkrigstid. En tysk komponist får oppført sin første symfoni, et modernistisk verk fullt av dissonanser, uharmoniske klanger, jazzrytmer. Et fremtidsrettet, overskridende verk, men hva vil han? Familien forstår ham ikke; det lyder smertefullt, som en forhånelse av alt dét deres tysk-borgerlige sed og skikk representerer. I den evige stad, mellom kirker og ruiner, torsoer og fabeldyr møtes restene av en epoke - en familie i full oppløsning, krigsrammet, enkelte fremdeles i krig, fremdeles midt i kampens hete, i tortur, fornedrelse, død. Orkestrert som ulike stemmer i et musikalsk verk, beveger familien seg frem mot en voldsom finale som vekker gjenklang langt inn i Diokletians termer. Wolfgang Koeppens etterkrigsverk vekker på mer enn ett nivå reminisenser om Thomas Manns mer berømte forløper. Og som denne utgjør Døden i Roma et betydelig bidrag til det 20. århundrets europeiske litteratur. Skildringen av Det tredje rikes ideologer, praktikere og frafalne utspilt i ruinen