Fem år etter at St. Anger forvirret en del gamle fans, har Hetfield, Ulrich, Hammet og nybassist Rob Trujillo fått hjelp av superprodusent Rick Rubin til å fornye seg. Overraskende nok ligger ikke fornyelsen i et nytt sound, innlemmelsen av nye instrumenter eller lignende; fornyelsen ligger i å akseptere sin egen mektige fortid, la seg inspirere av den, og ikke nødvendigvis prøve å finne opp kruttet på nytt hver gang man møtes i studio. Sitat Rubin: "If your marching orders for the first 20 years have been 'change, change, change,' then letting go of those preconceived ideas is in its own way a new idea." Og hva er det så de har latt seg inspirere av? Noen av metalens store milepæler, nemlig sine egne 80-tallsalbum, og da i første rekke Master Of Puppets. Resultatet er steintøft og tett opp mot fullkomment, ti lange spor (de fleste på rundt åtte minutter) som føles mer komponert enn skrevet, slik Metallica gjør på sitt beste. Hetfield høres fokusert ut, Ulirch hamrer i vei, Trujillo fyller bra på og Hammett har sitt livs opplevelse. Igjen får han lov til å spille gitar slik han vil, og han eksploderer som en shrapnel når anledningen byr seg, til alle kanter, som om Jimi Hendrix, Eddie Van Halen, Michael Shenker og Sonny Sharrock har inntatt hodet hans samtidig. Det er en fryd å høre Hammett utveksle Maiden-aktige, løpende riff med Hetfield i "Cyanide" og "The Day That Never Comes". De lange soloene er tilbake, og det er thrash-tempoet og. Variert og ofte hardt. Dødelig og konstant magnetisk. Metallica regjerer igjen.