Representativt demokrati innebærer konkurranse om politiske maktposisjoner. For å vinne makten må politikerne tilfredsstille velgernes etterspørsel etter politikk. Dette burde i seg selv fremme effektivitet. Mange forhold peker imidlertid i motsatt retning. Også demokratisk valgte ledere kan være korrupte, inkompetente, eller sky innsats. Politiske partier kan inngå i karteller som begrenser den politiske konkurransen, og gjør det vanskelig for nykommere å etablere seg. Interessegrupper gir pengestøtte til politiske partier. Kanskje betaler partiene tilbake med politikk som bare tjener interessegruppens medlemmer. Byråkratiet kan legger kjelker i veien for effektive løsninger. I tillegg finnes det offentlige organer som er utenfor politikkens direkte kontroll, slik som domstoler, tilsynsorganer og sentralbank. Er dette noe som fremmer eller svekker demokratiets effektivitet? Forfatterne av Demokrati og effektivitet benytter både tekstlige resonnementer, konkrete politiske eksempler sam