Portrett av et hverdagsmenneske. Fortelleren, Åse, lar oss følge sin far, Einar, de tre siste åra av hans liv på sykeheimen, hvor han etter hvert havner på skjermet avdeling. Leseren får et godt innblikk i institusjonslivet og dets utfordringer for et menneske som hele livet har vært vant til å ordne opp selv. Begrepet «demens» utforskes og det blir satt søkelys på helsevesenet og den måten vi ivaretar våre eldre. Åse blir stilt overfor etiske dilemmaer angående liv og død og i samtaler med faren blir de eksistensielle spørsmåla rundt livet, døden og de gode gjerninger en viktig del av boka. Via Einars egne notater får vi noen tilbakeblikk på de fattige tretti.åra samt Narvik 1940, sjokkopplevelser som satte sitt preg på et menneske for alltid. Einar formes av den tid han lever i og ser med skepsis, men kanskje også med en viss misunnelse på den voksende velstand i det nye forbrukersam.funnet. Forholdet far/datter, han en representant for arbeiderklassen, hun et produkt av velstandssam