The collected stories of Lydia Davis kom ut i 2009, og vi har fått lov til å sette sammen vårt eget utvalg av 45 tekster, valgt ut fra hennes fire tekstsamlinger Break it down, Almost no memory, Samuel Johnson is indignant og Varieties of disturbance. Utvalget er ved oversetter Johanne Fronth-Nygren. Hun har også skrevet et etterord som introduserer leseren for Davis forfatterskap. Lydia Davis' fortellinger er beskjedne, opptar ikke store plassen, smykker seg ikke med etablerte genrebetegnelser, påstår ikke å ha svar på spørsmålene de stiller, avgrenser seg til det infraordinære, det som er så hverdagslig at det stort sett passerer ubemerket under radaren. Flyktige tanker, automatiske gester, tilfeldige kommentarer, ubevisste utelatelser, mangel på tilstedeværelse. Med presisjon synliggjør hun det usynlige. Med klarhet gjengir hun det uklare. Derfor blir det lett til at man etter å ha lest Davis stadig sammenligner dagligdagse situasjoner med fortellingene hennes. Fortellingene antar arketypiske kvaliteter, dagliglivet byr på illustrasjoner av dem. Det er fristende å si at man begynner å se verden gjennom "daviske" øyne. The collected stories of Lydia Davis kom ut i 2009, og vi har fått lov til å sette sammen vårt eget utvalg av 45 tekster, valgt ut fra hennes fire tekstsamlinger Break it down, Almost no memory, Samuel Johnson is indignant og Varieties of disturbance. Utvalget er ved
oversetter Johanne Fronth-Nygren. Hun har også skrevet et etterord som
introduserer leseren for Davis forfatterskap. Lydia Davis’ fortellinger er beskjedne, opptar ikke store plassen, smykker seg ikke med etablerte genrebetegnelser, påstår ikke å ha svar på spørsmålene de stiller, avgrenser
seg til det infraordinære, det som er så hverdagslig at det stort sett passerer
ubemerket under radaren. Flyktige tanker, automatiske gester, tilfeldige
kommentarer, ubevisste utelatelser, mangel på tilstedeværelse. Med presisjon
synliggjør hun det usynlige. Med klarhet gjengir hun det uklare. Derfor blir
det lett til at man etter å ha lest Davis stadig sammenligner dagligdagse
situasjoner med fortellingene hennes. Fortellingene antar arketypiske
kvaliteter, dagliglivet byr på illustrasjoner av dem. Det er fristende å si at
man begynner å se verden gjennom “daviske” øyne.