Konseptet ligger i tittelen Distortion, som antyder et forvrengt lydbilde med mye feedback fra Stephin Merritt og hans Magnetic Fields; et forvrengt lydbilde mer i landskapet til Jesus And Mary Chains Psychocandy og de mest rocka låtene på mesterverket 69 Love Songs enn noe på 2004-plata i. Merritt synger noen låter og Shirley Simms (som sang på 69 Love Songs, men ikke på i) synger andre. Deres flate, kyniske og samtidig følsomme fremføringer er rein pop, dog druknet i et hav av feedback. Vi får en kvinnestemme og en mannsstemme som utfyller hverandre perfekt, og som begge er der for å tjenestegjøre tekstene. Høydepunktene er "California Girls" (som i "They breathe coke and they have affairs with each passing rock star… I hate California girls"), "Please Stop Dancing" (som i "Please stop dancing in my head") og "Too Drunk Too Dream" (som i "I gotta get too drunk to dream, 'cause dreaming only makes me blue"). Ensomhet, misantropi og håpløs kjærlighet med en humoristisk vri er Merritts spesialitet. Han har ikke vært så morsom, fengende og presis siden 1999, den gang de ga ut årets suverent beste album. Dette er Magnetic Fields' nest beste, og det sier en hel del.