Etter tre fullengdere med country, blues og rootsbasert rock fra ymse tiår, samt en kort karriere som Nirvana-hyllestbandet Deervana, leverer Deer Tick et album som kommer rett fra hjertet. Divine Providence, oppkalt etter hjembyen i staten Rhode Island, er et rått og skranglete album i beste Replacements-tradisjon. Tonen settes allerede i den uimotståelige åpningslåta "The Bump": Dette er livsbejaende, uvøren rock'n'roll ("We're full-grown men!/But we act like kids!") som drikker med begge hender og kaller en spade en spade - eller en "fucking douchebag" en "fucking douchebag". Gitarist, vokalist og låtskriver John McCauley gjør en formidabel innsats som grusrøstet frontmann, mens låtene nesten uten unntak er allsangvennlige barhymner så sjarmerende at selv en gråstein ville fått rockefot. Og når gutta først roer ned tempoet, som i delvis akustiske "Clownin' Around" og melankolske "Electric", gjør de det med en nerve så blottlagt at det faktisk gjør litt vondt. Divine Providence, altså. For et album.