"ALEXANDER PETTERSEN - “DON´T REMEMBER - CAN´T FORGET” Da bandet The South gikk opp i liminga i 2015, kunne det nesten virke som om Alexander Pettersen ble flakkende rundt i et slags musikals limbo. Det var ikke slik at han gikk rundt og tvinnet tommeltotter. Tilsynelatende var han minst like aktiv som tidligere, men da gjerne på scenen og i studio med andre artister. Det mye omtalte bruddet med Ida Jenshus, gjorde kanskje også sitt til at det en periode føltes enklere å lydsette andres tanker enn sine egne. Heldigvis våknet trangen etter å skape egen musikk igjen. Solodebuten, “The Letter”, ble for mange stående som et av fjorårets fineste musikalske øyeblikk. Adresseavisen kunne melde at Trondheim hadde fått sitt eget skillsmissealbum og plasserte Pettersen i bås med storheter som Bob Dylan, Bruce Springsteen og Marvin Gaye, hva slike album angår. “Det er ikke mange norske album i den kategorien og i den divisjonen. Men vi har fått ett nå.” - Ole Jacob Hoel Dagbladet på sin side omtalte “The Letter” som et av de mørkeste og tristeste albumene gitt ut i Norge de siste åra, noe som ut av kontekst kanskje ikke virker som mye til kompliment, men det virkelig ment som et. Om det tok litt tid å få i gang de kreative kreftene igjen, så ser ting ut til å ha løsnet nå. Det tok Pettersen et knapt år å skrive og spille inn oppfølgeren til “The Letter”. Skal vi tro artisten selv, har den vært ferdig en god stund allerede, og det er mer på vei. “Don´t remember – Can’t forget” låter storslått, med intrikate instrumentalarrangementer og melodiføringer, alt pakket inn i et sonisk univers som ved første lytt kanskje for noen virker en smule hemmelig. Lytter man dog med begge ørene påskrudd, vil de musikalske detaljene raskt åpenbare seg og albumet vokser til et flott sted å være. Tematisk kan man ennå skimte noe av tristheten fra “The Letter”. Kontrastene er allikevel større denne gangen. Det slippes igjennom mer håp og lys både i musikk og tekster. Hør for eksempel på den fjærlette, nesten svevende “Emilia”, eller den monumentale, nær ti minutter lange finalen, “Can’t forget”. Etter kaskader av feedback og hvit støy står Pettersens stemme på sistnevnte nakent tilbake: “I feel it, I feel I’m letting go"". Med en noe flåsete Netflix-metafor kan man kanskje hevde at “Don’t remember - Can’t Forget” er en slags “The Life of Alexander Pettersen – Sesong 2”. Konklusjonen er i så fall: “Joda, livet går jaggu videre, og soundtracket er upåklagelig.” Nå, se å få snudd den plata! Øyvind Holm