Hilde Domin (1909-2006) er trolig Tysklands mest leste poet i nyere tid. Under naziregimet var hun tvunget til å leve i landflyktighet (bl.a. i Den dominikanske republikk). Hun tok doktorgraden i statsvitenskap, men livnærte seg som språklærer. Vendte tilbake til hjemlandet etter 22 år i eksil. Domin debuterte med diktboken Nur eine Rose als Stütze i 1959, 50 år gammel. 90 år gammel, på høyden av sin kunst, ga hun ut sin sjette (og siste) poesibok. Domins dikt er sterke og usentimentale, preget av stor klarhet, skrevet i et mesterlig enkelt og rytmisk språk. Hun var en engasjert samfunnsdebattant, appellerte til medmenneskelighet og sivilt mot, og tok avstand fra enhver form for opportunisme - i livet som i kunsten. (2006). Middagstid over øya Vi er fremmede fra øy til øy. Men ved middagstid, når havet stiger opp i sengene våre og fortiden renner bort som kjølvann om våre ankler og strandens døde sjøgress blir til gylne trær, da vil erindringens nett slippe tak i oss, vi driver utover, og kursen som fiskerne har stukket ut og dybdekartene gjelder ikke? for oss.