"Denne plata inneholder litt av alt. Av samme grunn er den nok ikke for alle.” Uttalelsen tilhører bandleder, trommeslager og komponist Øyvind Skarbø. Skarbø Skulekorps skapte bølger i norsk og internasjonalt musikkliv med sitt første album (Hubro, 2019), som ble hyllet for å klare å kombinere det fengende og det uforutsigbare på et slags underlig, logisk vis. Dugnad fortsette i samme bane, men går denne gangen mye drøyere til verks. Det nesten leksikalske forholdet til musikkhistorien blir tydelig fra start: Det hintes like gjerne til klassiske komponister fra tidlig 1900-tall, som til detektivserier på 70-tallet – før du plutselig befinner deg inne i et TV-spill anno 1992. Men det som gjør dette virkelig oppsiktsvekkende, er hvordan han klarer det tilsynelatende umulige: Å kombinere alle disse uortodokse innfallene til å bli noe større enn seg selv. I stedet for at musikken blir nostalgisk og refererende, skapes det noe nytt og annerledes.