Ingvar Ambjørnsens første roman med en kvinnelig hovedperson er intens og ubehagelig, og holder leseren fanget helt til slutt. "Hvem er jeg som ikke kan tilgi? Som ikke vil tilgi? Jeg er den som går den smaleste veien. Den vanskeligste. For ingen ting er lettere enn å bøye av og stryke en annens gjeld." (Dukken i taket) Mellom en håndfull mennesker i en liten sørlandsby utspiller det seg et psykologisk drama. Hovedpersonen Rebekka er på reise tilbake i barndommens ferielandskap. Leseren følger handlingen gjennom hennes sinn, der gode barndomserindringer og gåtefulle, forvirrende bilder veksler. Snart får hun kartlagt den lille kjernefamilien som bor i et rødmalt hus i Stjernestien. En tilsynelatende idyll, som leseren skjønner ikke kan vare. For det skal komme til å gå et skred i denne lille byen, en skjensel skal smøres som grafitti utover veggene, og det er Rebekka som utløser det som skjer. Les første kapittel Ingvar Ambjørnsens første roman med en kvinnelig hovedperson er intens og ubehagelig, og holder leseren fanget helt til slutt.”Hvem er jeg som ikke kan tilgi? Som ikke vil tilgi? Jeg er den som går den smaleste veien. Den vanskeligste. For ingen ting er lettere enn å bøye av og stryke en annens gjeld.” (Dukken i taket) Mellom en håndfull mennesker i en liten sørlandsby utspiller det seg et psykologisk drama. Hovedpersonen Rebekka er på reise tilbake i barndommens ferielandskap. Leseren følger handlingen gjennom hennes sinn, der gode barndomserindringer og gåtefulle, forvirrende bilder veksler. Snart får hun kartlagt den lille kjernefamilien som bor i et rødmalt hus i Stjernestien. En tilsynelatende idyll, som leseren skjønner ikke kan vare. For det skal komme til å gå et skred i denne lille byen, en skjensel skal smøres som grafitti utover veggene, og det er Rebekka som utløser det som skjer. Les første kapittel