Den selvtitulerte debuten til Chicago-bandet Smith Western, utgitt i 2010, var et rufsete lo-fi-album med korte, fengende garasjerocklåter. Oppmerksomheten som ble ungguttene til del førte blant annet til kontrakt med plateselskapet Fat Possum, og på oppfølgeren nyter bandet godt av både større budsjett og modningsprosessen de har vært gjennom siden sist. Produksjonen er denne gang markant bedre, samtidig som frontmann Cullen Omori og hans kumpaner har utviklet seg som låtskrivere, med et rikere og mer detaljert lydbilde som resultat. Inspirasjonen fra Bowie og T-Rex er intakt, men det føles ikke lenger helt presist å plassere Smith Westerns i garasjerockbåsen - til det er de for inspirert av blant annet 90-tallets britpop. Dye It Blonde er et sjarmerende, løssluppent album med fokus på jenter og dagdrømming, hvor produsert Chris Coady (Yeah Yeah Yeahs, Beach House) har bidratt til å løfte bandets gitarbaserte perler enda noen hakk.