«Jeg utviklet en spaltet personlighet, noe jeg ønsker å vise er en normal menneskelig reaksjon på unormale og ekstreme livserfaringer. Veien mot integrering og heling er lang og tung, den tar år med hardt arbeid. Dissosiasjonen var min redning og trøst som barn og ung kvinne. Den ble mitt livs nederlag som godt voksen.» Fra bokens innledning.

Barn som opplever dramatiske og overveldende hendelser tidlig i livet, har ikke mange valg i forhold til hvordan de skal regulere seg. En oppdeling av selvet kan være en hensiktsmessig måte å klare å leve videre på. Behandling av dissosiative lidelser har som et overordnet fokus å få til en integrering av det som er fragmentert. I denne boken får du en beskrivelse av hvordan terapeuten ble et indre objekt som kunne benyttes til å berolige de små og redde personlighetene samtidig som de sterke og sinte personlighetene etter hvert fikk en opplevelse av at terapeuten ikke var ute etter å fjerne dem.

Tillit til terapeuten må erfares for at indre samarbeid og integrering kan realiseres. Med god faglig kompetanse kan pasienter med dissosiative lideler oppnå tilstedeværelse i eget liv, og ikke minst kjenne seg som en virkelig person.

«Det hjelper å forstå. Det hjelper å lære om barns normale utvikling og forstå hvor på veien det gikk galt. Ny kunnskap bidrar til økt forstand og åpner opp for en spirende glede over at ord gir mening og påvirker. Det hjelper å ta til seg kunnskap om at minnebearbeiding og indre samarbeid kan omgjøre traumer til vonde minner. » (Side 97.)

«Skulle et ordløst barn, et som må fjerne seg fra virkeligheten for å overleve, som utvikler en strategi for overlevelse som resulterer i psykisk sykdom, kunne vinne en rettssak om troverdighet? De gangene hun prøvde seg var reaksjonene voldsomme og truende, sterke nok til at hun lærte at maktens spill handler om den sterkestes rett, det være seg fysisk eller psykisk, bare den sterkestes rett. Den viste med all tydelig hvor maktesløs hun var og alltid ville være. »(Side 156.)