Han fortjener tittelen Afrikas største sanger mer enn noen, og det sier ganske mye. Kontinentet har tross alt produsert flere gullstruper enn diktatorer, noe som også sier ganske mye. På sin andre Nonesuch-utgivelse, Egypt, gjør Youssou N'Dour sitt modigste trekk til nå - han beveger seg nordover, og sparker hardt og presist mot USA i samme slengen. Senegaleserens eksepsjonelt vakre skive lener seg på arabiske musikktradisjoner inspirert av superstjernen Oum Kaltsoum - tidenes største arabiske artist. Men selv om plata henter elementer fra smellfengende Kairo-pop, klarer aldri N'Dour å separere musikken helt fra sine Dakar-røtter. Dette låter som ingenting annet. Mulig man kan kalle det en blanding av sufi og Kairo-pop med en ørliten dose mbalax, uten at det sier nordmenn flest så altfor mye. N'Dour er i hvert fall milevis unna det "vestlige" soundet som gjorde ham til kjendis i syv sekunder, og stadfester en gang for alle at "vesten" ikke er verdens sentrum, i hvert fall ikke for ham. Er han en ny Bob Marley for vår stadig mer skakkjørte planet? Mange vil hevde det.