Eira er historien om å bære fram et liv for så å miste det. Om å finne en vei videre når den strengt tatt ikke fins. Om hvordan sorgen virker i oss. Og kjærligheten. Camilla Groth skriver usentimentalt om det å miste et barn. «30.september 2016 Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen. Klokken var fire i morges, ennå mørkt ute, høstkald luft inn fra vindusgløttet. Jeg lå og kikket på tisse-testen på nattevaktsrommet. Et blekt blått kors. Bare et blekt blått kors. Og likevel ikke. Jeg er 42 år. Kanskje noen skal kalle meg mamma i dette livet likevel.» Eira er historien om å bære fram et liv for så å miste det. Om å finne en vei videre når den strengt tatt ikke fins. Om hvordan sorgen virker i oss. Og kjærligheten. Camilla Groth skriver usentimentalt om det å miste et barn. «30.september 2016 Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen. Klokken var fire i morges, ennå mørkt ute, høstkald luft inn fra vindusgløttet. Jeg lå og kikket på tisse-testen på nattevaktsrommet. Et blekt blått kors. Bare et blekt blått kors. Og likevel ikke. Jeg er 42 år. Kanskje noen skal kalle meg mamma i dette livet likevel.»