Hva slags bilder har folk hatt på stueveggen i forskjellige deler av befolkningen? Og hvorfor akkurat disse? Jesusportrettet, dampbåten og den vesle stua ved sjøen har vært svært utbredte. Andre populære motiver er de masseproduserte framstillingene av «Sigøynerpike», «Gråtende barn» og «Elg i solnedgang». Det kalles kanskje ikke kunst. Men de er en viktig del av smakens og det norske hjemmelivets historie. Denne boka er en gjennomillustrert fortelling om kjente og kjære bildemotiver. Arne Lie Christensen har lagt fra seg kunstbrillene og tatt på seg kulturbrillene når han har sett på bildebruk i norske hjem fra 1700-.tallet og fram til vår nære fortid. Hvilke motiver har vært mest utbredt i norske hjem? Og hva forteller det oss i dag? De bildene som er utstilt ved kunstmuseer, gir ikke nødvendigvis et representativt inntrykk av hva man har hatt på veggen i stua, heller ikke i den kulturelle overklassen. Blant folk flest er det viktig at bildene ligner. Gjenkjennelse har stor betydning. Innholdet er gjerne viktigere enn komposisjonen. Et bilde behøver ikke være «kunst» for at det skal ha verdi for oss. Det kan forestille steder eller mennesker vi er glad i, eller bare være fine å se på. Uansett er bildene med på å skape et hyggelig hjem. Etter midten av 1800-tallet bidro framveksten av kunstinstitusjonene og kunstens profesjonalisering til et økt skille mellom «høyt» og «lavt»; og mellom «de gode» og «de dårlige» bildene. For kunstkjennerne betød etter hvert malemåten mer enn motivet. Dessuten skulle kunstnerne være nyskapende. Kopien ble mindre verdt enn originalen, og populære bilder ble snart «sentimentale» og «banale». Det rammet både «Gråtende barn» og «Elg i solnedgang», men også «Brudeferden i Hardanger»