Silje Førsunds mor ble adoptert bort i 1952, fem måneder gammel. Den gangen var det ikke noe krav at familien som skulle ta imot barnet, først måtte vurderes nærmere med tanke på egnethet. For Siljes mor ble resultatet en barndom og oppvekst dominert av fysiske og psykiske overgrep.I tillegg til morens historie forteller forfatteren med følsomhet og sterk innlevelse om fem andre norskadopterte. Felles for dem er at de gjennom livet har måttet streve med å forsone seg med seg selv og sin egen bakgrunn. For de fleste har det å finne tilbake til sine biologiske foreldre vært avgjørende.I Norge har adopsjon vært et offentlig ansvar siden adopsjonsloven ble innført i 1917. Med tiden er loven blitt revidert en rekke ganger, i takt med at forståelsen av barns behov er blitt en helt annen - heldigvis. Men fungerer systemet godt nok, selv i dag? En adopsjon skal være til barnets beste. Gjør vi nok for å sørge for at den ikke blir til barnets verste?