Dette er den første boka på norsk om det osmanske rikets historie. Forfatteren følger utviklingen fra rikets grunnleggelse rundt år 1300 til rikets fall i 1922, da den siste sultanen ble styrtet. På sitt største, rundt 1600, omfattet det osmanske riket blant annet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Opp gjennom historien har folk i Vest-Europa assosiert det osmanske riket med blodtørstige sultaner, konkubiner og harem, barbari, muslimsk fanatisme og lokale herskere som utbyttet sine undersåtter. Denne karikaturen av det osmanske har siden levd i beste velgående, helt opp til våre dager. I tillegg til å gi innføring i rikets indre utvikling og utbredelse, tar forfatteren et oppgjør med negative stereotypier om osmanene. En kort introduksjon til det osmanske riket viser at både riket og statsledelsen var langt mer sammensatt og mangfoldig enn det som har preget vestlige forestillinger.