Sheffields store sønner (sorry Pulp, sorry ABC, sorry Human League, sorry Def Leppard og sorry Joe Cocker) følger opp et av 2000-tallets beste og mest innflytelsesrike rockealbum med nok en distinkt britisk sak, full av sprudlende og punka nyveiv-låter som det lett kan danses til. Dette høres utvilsomt veldig ut som Arctic Monkeys, om enn hakket mer muskuløst og aggressivt enn sist. Første single er den frenetiske "Brainstorm", åpningslåt og deres kjappeste single til dags dato. Kjapp er også fortsettelsen av Favourite Worst Nightmare, før den omtrent halvveis mer og mer beveger seg over i et twangy, The Smiths-inspirert landskap. Men til forskjell fra f.eks. The Smiths streber alltid apene etter å legge en funky bunn, hvilket de også får til, gang etter gang, som et annet ESG. Det er et enda tydeligere Arctic Monkeys som stiger til overflaten denne gang, da deres mest ekstreme sider har blitt enda mer ekstreme. Albumet er produsert av "new-rave"-produsent James Ford.