I løpet av 1942 ble både regjeringen og hjemmefrontlederne klar over at det tidligere så marginaliserte kommunistpartiet (NKP) var stått opp fra asken etter 1940. Mot alle odds syntes partiet å ha lyktes i å etablere en egen hjemmefrontfraksjon som skulle gå i bresjen for en mer radikal og altomfattende motstand. Hvordan reagerte regjeringen, og hvordan forholdt den sivile og militære hjemmefront.ledelsen seg til denne erkjennelsen? Fremveksten av den kommunistiske motstandsbevegelsen stilte de norske hjemmefront- og eksilorganer overfor flere dilemmaer. I bestrebelsene på å utvikle kampen mot det tyske okkupasjonsregimet ble det satt spørsmålstegn ved kommunistenes intensjoner og lojalitet.Var det ambivalente forholdet til kommunistene først og fremst et utslag av uenigheter om den nasjonale motstandspolitikken, eller bunnet de mer konfliktfylte relasjonene i en grunnleggende kommando- og kontrollproblematikk formet av krigsutviklingen i Europa, eskaleringen av den hjemlige motstandskampen, og intern strid om ledelsen av arbeiderbevegelsen? Foruten analyser og svar på disse spørsmålene, tar boka for seg samspillet mellom den sivile og militære motstanden, og forfatteren gir leserne en bred fremstilling av de allierte stormaktenes involvering i den norske motstandskampen.