«Tolstojs fortellinger fører leseren gjennom lag på lag av det russiske keiserrikets samfunn: godseiere og bønder, byråkrati og militær, fromme menn og kort.spillere, hoffolk, storbykunstnere og kaukasiske fjellfolk, og gir et panorama over de emner som opptok ham fra han begynte å skrive, til han la pennen bort som gammel mann. Vi finner en ubrutt linje, en sammen.hengende vilje til å skildre virkeligheten tro.verdig uten noen skjønnmaling. Samtidig ser vi et stadig sterkere moralsk trykk, en stadig mer påtrengende påpekning av mang.lene ved samtidens mennesker og deres samfunn, for alle fortellingene er bygd over en klar kontrast, og Tolstoj lar aldri leseren i tvil om hvilket alternativ som er det rette, det kloke eller det gode. Men Tolstojs betagelse av ekte liv overvinner den truende skjematismen, fornekter seg ikke, for livet taler fremdeles til hans hjerte når han møter det i ufordervet stand - hos landsens barn eller hos eldgamle eneboere på en liten øy.» [Fra forordet til Eri