Språket vårt har mange eksempler på person- og stedsnavn (egennavn) som lever sitt eget liv som selvstendige ord. Mest berømt – eller beryktet –i norsk sammenheng er betegnelsen «quisling» om en landssviker eller forræder. Personnavn kan altså knyttes til en egenskap, som judas eller casanova; til produkter som personen har skapt, som ford; til måleenheter, som curie og ampère; til undersøkelsesinstrumenter, som røntgen; til varemerker, som armani, gucci og stetson; til treningsmetoder, som pilates. Tilsvarende kan stedsnavn betegne et produkt, som konjakk og brie, eller historiske begivenheter, som waterloo og watergate.Kjell Ivar Vannebo har forsket på dette fenomenet, og presenterer her en eksklusiv samling. Han gjør rede for opphavet til betegnelsen og gir eksempler på hvordan den brukes. Til oppslagsordene knyttes utdypende informasjon, interessante anekdoter og fortellinger fra mytologi, historie og samtid, fra høyt og lavt – fra adonis og hjallis til giljotin,