Mannen Moses og den monoteistiske religionen, Freuds siste store verk som herved foreligger for første gang på norsk, kan sees både som et personlig, intellektuelt testamente og som et kampskrift i en ytterst mørk skjebnetid for Europa. Boken ble påbegynt i 1934, året etter at nazistene kom til makten i Tyskland og antisemittismen slo ut i en forfølgelse som viste seg som ouverture til folkemord. Den problemstillingen Freud ønsket å belyse, var: Hva er årsaken til at jødene, opprinnelig et av mange nomadiske stammefolk i Midt-Østen, har beholdt sin etniske identitet gjennom tre tusen år, og hva er årsaken til at de alltid har vært hatet?

Freud var forberedt på at påstandene i verket ville provosere så vel det jødiske samfunnet som kirken. For det første knuser han «den jødiske nasjonalmyten»: Moses var ikke jøde, men egypter, og monoteismens idé var opprinnelig egyptisk. Jødene er ikke utvalgt av Gud, men av egypteren Moses, som jødene senere gjorde opprør mot og slo i hjel. Moses skapte det jødiske folket - fortellingene om Abraham, Isak og Jakob ble senere tolket inn i forestillingen om et ubrutt jødisk folkefellesskap, utvalgt av Gud, fra de tidligste tider av.

Det dristigste i Mannen Moses og den monoteistiske religionen er kanskje likevel påstanden om at religionen, som en kollektiv tvangsnevrose, er drevet av skyldfølelse på grunn av det fortrengte minnet om det opprinnelige drapet på ur-faderen. Freud argumenterer for en fylogenetisk arv, en overføring av «minnespor» fra generasjon til generasjon. Drapet på Moses fremstår som en repetisjon av et opphavelig farsdrap i en førhistorisk tid. [fra etterordet]