Bakgrunnen for teksten (min magistergrads.avhandling 1966) er diskusjonen om den metodologiske .enhetsvitenskapen' på 50- og 60-tallet, bragt til Norge av Hans Skjervheim. Min intuisjon, som avhandlingen prøvde å utarbeide, var at diskusjonen i for høy grad var en strid om «forklaringsmetode», om denne var enhetlig, slik unity-of-science-posisjonen hevdet, eller om man måtte regne med en metode-dualitet her, hvor «Verstehen» (i Diltheys forstand) utgjorde et alternativ som humanvitenskapen var henvist til. Jeg ville rette oppmerksomheten så å si mot det dypere eller forutgående nivå med spørsmålet om hvordan fenomenene i første omgang er gitt, eller blir identifisert: Hva vil det si at det samme (sosiale) fenomen gjentar seg (og tilsvarende for fysiske fenomener)? Og hvordan skal vi forstå et sosialt fenomens numeriske eller individuelle identitet når denne både «griper ut over seg selv» (f.eks. som stillingtaken til en historisk situasjon), og samtidig nødvendigvis omfatter en «personalunion» mellom fenomenet qua sosialt/meningsfullt fenomen og et fysisk fenomen som «inkarnerer» denne forekomsten, slik vi finner den f.eks. mellom en bokstav 'ß' og den fysiske sort-hvitt-fordelingen som dette token også er.