Noen hevder at hun er det beste som har skjedd amerikansk tenåringspop på evigheter, og det er lett å skjønne hvorfor. Pink holder seg innenfor grensene samtidig som hun tøyer dem en smule. Hun er tøff, men ikke redd for å være svak. Og på Funhouse gjør hun det igjen. Hun er en såkalt "Bad Influence", men på en bra måte. Hun synger om ettermiddagsfylla og muligheten for slåsskamper, som i albumets første single, "So What". Pink vurderte visstnok å titulere albumet Heartbreak Is A Motherfucker - en treffende tittel etter skilsmissen hennes fra motocross-proffen Carey Hart - men ombestemte seg til slutt. Smart nok. Ingen vits å være for spøkefull når spøken skal spille annenfiolin. Dette er et følsomt og ganske forbanna album, slik skilsmisseplater gjerne er. Det er også fullt av artig rock, fengende funk og gira electropop, samt noen ballader der hun viser hvor stor og ru stemmen hennes kan være. Albumet er skrevet og produsert av Pink i samarbeid med Max Martin, Butch Walker, Billy Mann, Nate "Danja" Hills og Tony Kanal (No Doubt).