Våren 2011 våkner Adolf Hitler opp på en benk i bydelen Mitte i Berlin. 66 år er gått siden han skal ha dødd i bunkeren, og han er fremdeles iført uniformen og frakken. Etter å ha orientert seg noe, får han vite at det er fred i landet, og at statsministeren heter Angela Merkel. En velvillig kioskeier, som gir ham midlertidig husly, overtaler ham til en rens av uniformen og foreslår at han henger litt rundt i påvente av noen tv-folk. Det er nemlig store sjanser til at de vil la seg begeistre av hans ”Hitler-imitasjon”. Etterspørselen lar ikke vente på seg. Han plukkes opp av produksjonsselskapet Flashlights og får prøve seg i et show som kan trenge å sprites opp. Hitler har allerede sett nok til å få vekket et nytt samfunnsengasjement: De mange tyrkerne i byen som jo ikke er krigsslaver, men bedriver småhandel og dagdriveri, samt den generelle slappheten i klesstil og språk, gir ham nok å snakke om. Med sin fullkomne mangel på ironi blir han sett på som en dyktig imitator,