Etter én time med lytting er man bare halvveis i Have One On Me, så å kalle dette en gavepakke til fans av Joanna Newsom er selve definisjonen av en underdrivelse. For de uinnvidde kan Joni Mitchell fungere som en slags referanse; Newsom er denne gang lettere tilgjengelig enn vi er vant til fra forgjengerne Ys (2006) og kanskje også The Milk-Eyed Mender (2004). Låtene krever fortsatt litt tålmodighet fra lytterens side, men lydbildet er så varmt og inviterende at man umiddelbart får betalt for innsatsen - og etter hvert som sangenes dypereliggende strukturer utfolder seg, mangedobles den. Instrumenteringen er - nær sagt selvfølgelig - utsøkt hele albumet igjennom, og Newsoms harpe og delikate pianospill omkranses lekkert av blant annet blåsere, strykere, akustiske gitarer og mandolin. På spor som harpeballaden "Esme" fyller hun ut lydbildet helt på egen hånd, mens den overraskende catchy "Good Intentions Paving Company" viser at hun behersker mer enn den lavmælte, "nye" folken som på forgjengerne gjorde henne til gudinne på indiescenen. Newsoms særegent lyse stemme har også vokst siden Ys, og tøyes her mellom sørgmodig lavmælthet, underlig knirking og intense høyder, som et klangfullt og fleksibelt instrument i seg selv. Have One On Me rommer lidenskap, lekenhet, historier og store følelser, kort sagt alt Newsom kan få plass til uten å ofre albumets overordnede melodiøsitet. Fra den vakre albumåpneren "Easy" til sobert avsluttende "Does Not Suffice" er det først og fremst en selvsikker artist vi møter, og det er en fryd å følge henne gjennom de to timene eventyret varer. Hun tar seg eksperimentelle friheter her og der, som kreativt krydder på et album som er like vakkert, stemningsfullt og interessant som det er langt. Have One On Me er et album man vil vende tilbake til igjen og igjen.