Få, om noen, gjør rock i barbandtapning bedre enn The Hold Steady. Deres femte studioalbum er på mange måter en utgivelse preget av omveltninger, men likevel tuftet på de kvalitetene som siden debuten Almost Killed Me fra 2004 har skaffet dem en intenst hengiven og stadig voksende tilhengerskare: Keyboardist Franz Nicolay har tatt barten sin og gått etter fem år som fast medlem, mens Dean Baltulonis gjenopptar produsentjobben han utførte på det vidunderlige 2005-albumet Separation Sunday. Fra de bluesy Stones-taktene på åpningssporet "The Sweet Part Of The City" er det tydelig at bandet har oppnådd ambisjonen om å lage et fritt og mer variert album, samtidig som majoriteten av låtene befinner seg i det drivende rockelandskapet bandet er mest komfortable i. Tad Kublers gitar ligger langt framme i lydbildet enten fokuset er på medrivende riff eller roligere stemninger - de musikalske referansene til E Street Band og klassisk rock sitter løst også på Heaven Is Whenever, mens påvirkningen fra punk og hardcore er noe mindre hørbar enn før. Bokorm og ølhund Craig Finn fabulerer treffende rundt det å finne verdi - endog glede - i ikke bare målet, men også veien fram dit. Navnløse referanser til velkjente figurer fra tidligere utgivelser peprer låtene med jevne mellomrom (aller tydeligst er kanskje hintene til Hollys tilbakekomst i "Our Whole Lives"), mens han navigerer med treffende intelligens mellom jenter og gutter, fester, tro og tvil. Enten man balanserer på barkrakken og skråler av full hals eller lar seg røre inn i hjerterota av såre historier, er det få steder man føler seg så vel som i selskap med denne gjengen.