Seattles skjeggete indiefolkfavoritter følger opp sin nydelige, selvtitulerte suksessdebut fra 2008 med … vel, mer nydelig indiefolk. De tolv låtene på Helplessness Blues duver behagelig i samme musikalske landskap som Fleet Foxes gjorde, samtidig som den omstendelige innspillingsprosessen - albumet var så godt som ferdig allerede i 2009, men bandet bestemte seg for å spille inn mye av materialet på nytt - har båret frukter i form av et fyldigere lydbilde. Bandets myke flanellversjon av klassisk folk og pop er fortsatt rikelig krydret med vidunderlige vokalharmonier, melodiene er utsøkt delikate og utrykket organisk, men variasjonen er større. Her er fele ("Bedouin Dress"), grandiose rytmer ("Battery Kinzie") og partier med uventede krumspring ("Lorelai", "The Plains / Bitter Dancer"), mens tittelsporet leverer heftig plukking på akustisk gitar. Frontmann Robin Pecknold, som låter som en slags moderne Graham Nash, stiller hele veien eksistensielle spørsmål om identitet og livet og kjærligheten. Helplessness Blues er mikset av Phil Ek (The Shins, Built To Spill, Band Of Horses), som også produserte i samarbeid med bandet selv.