Herr Cevdet og sønnene hans
Historisk roman, familieroman og kunstnerroman ? Orhan Pamuks prisbelønte debutroman nå på norsk. Mange har kalt denne romanen Pamuks Thomas Mann-roman, og det er uten tvil Manns Buddenbrooks som har vært en slags modell for historien om Herr Cevdet og sønnene hans. Pamuks roman spenner over tre generasjoner i en familie i Istanbul i det forrige århundret. Disse hundre årene rommer den dramatiske overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mye mer vestlig levemåte, og forfatteren har hatt nær tilgang til og inspirasjon fra sin egen familiehistorie, fordi familien tidligere har tilhørt de velstående i Tyrkia. I romanens start arbeider Herr Cevdet seg opp til å bli en rik forretningsmann, ikke minst etter at han har giftet seg rikt, med datteren til en pasja. Men det er i den andre delen den kanskje mest gripende figuren finnes, Rafik, den ene av to sønner. Han drømmer om å bli poet og europeer, han leser franske litterære klassikere, og han fjerner seg fra Koranens verdensoppfatning. Faren og Rafik er på kollisjonskurs. For sønnesønnen Ahmet står politikk på dagsorden. Med solide historiske rammer og en bemerkelsesverdig dyp personpsykologi gir Pamuk her leseren både et autentisk bilde av en familie i dramatisk utvikling og av et tyrkisk århundre. . «Sjølv om den seinare Pamuk er meir elegant og har også ei finare hand på personteikningar, er det likevel ingen tvil om at Herr Cevdet og sønnene hans held mål, og det med god margin. Den unge Pamuk skreiv ein ekstremt ambisiøs, nyanserik og klok roman. At Herr Cevdet og sønnene hans også har både humor og saker ein kan lærer noko av, er inga ulempe»Marta Norheim, NRK. «Da Pamuk fikk Nobelprisen i 2006, sa Horace Engdahl, som da var sekretær i Nobelkomiteen, at Pamuk hadde stjålet den europeiske romanen og gitt den fornyet tilbake til verden.En annen måte å si det på er at den europeiske romanen frigjorde skaperkraften i Orhan Pamuk. Romanens format og form var det Pamuk trengte for å gjennomtenke og gjennomsanse sine store temaer.».Atle Christiansen, Aftenposten. .