Honningbarnas første EP, etter det som trygt kan sies å være et særdeles begivenhetsrikt 2010 for de seks 18-åringene fra Kristiansand: Etter at de tok seieren i en av Hovefestivalens band-battles, var de på alles lepper nærmest over natten, og etter det gikk det slag i slag. Låta "Borgerskapets utakknemlige sønner" ble kåret til Ukas Urørt i april bare dager etter at den ble lastet opp. Seieren i Arendal gav dem konsert på Camp-Scenen på Hovefestivalen, samt opptreden på Hovefestivalens lanseringsfest på Blå i Oslo i midten av mai. Deretter fulgte Norwegian Underwood og hele to bejublede konserter på Øyafestivalen. De var også blant de første offentliggjorte bandene til by:Larm 2011, allerede før tidsfristen for demo-innsendingene var ute. Flere og flere stemmer i koret om at Honningbarna kan være "det neste store" innen norsk rock, og tilbakemeldingene fra alle som opplever dem live er overstrømmende. Appellen favner bredt: Alt fra elleville kids som roper "Honningbarna, Honningbarna" i 15 minutter i strekk før scene-entreen på Hove-campen, til 50-årige ex-punkere som lettere rørt mimrer over fordums galskap. Denne EP-en, som er selvtitulert, inneholder fire nesestyvere av noen låter; snerrende og illsint punkrock ispedd cello- og orgelsoloer. Tekstene deres fremføres på kav sørlandsdialekt, og skriker bokstavelig talt ut mot dobbeltmoral, ran, krig, pengemakt og alt annet som er skakkjørt når late, feige voksne står ved roret. Enkle budskap om rettferdighet som er lette å forstå og sympatisere med, og herlig befriende å skrike med til da alle låtene har et element av allsang i seg. Låttitler som "Borgerskapets utakknemlige sønner" (fritt etter Raga Rockers og "Når knoklene blir til gele") og "Våkn opp" taler jo for seg.