Med unntak av Bob Dylan, har de færreste rockeartister utforsket sjangerens lyriske muligheter like grundig som Patti Smith. Innen midten av 1970-tallet var hun allerede en veteran i New York-klubbenes poesimiljø, og hennes dype beundring for The Rolling Stones gjorde det naturlig å tonesette diktene. Med et spennende band i ryggen, inkludert den anerkjente musikkjournalisten Lenny Kaye på gitar, bygget Patti seg et rykte som en liveartist og stemme av de sjeldne. Da hun debuterte i 1975 med Horses, produsert av den tidligere Velvet Underground-bassisten John Cale, ble albumet kategorisert som "punkrock" - en bås altfor snever til å romme alle dets kvaliteter. Smith hadde en helt egen evne til å male levende bilder med tekstene sine, som i de 10 minutter lange eposene "Birdland" og "Land" (sistnevnte bestående av "Horses", "Land Of A Thousand Dances" og "La Mer"). Andre låter er mer konvensjonelle, men minst like gripende, det være seg "Free Money", "Kimberley" eller den sjelsettende versjonen av Van Morrisons "Gloria". Horses er punk, rock, poesi, følelser og rå, utemmet energi. Horses er en udiskutabel klassiker.